Min Syke Tankegang

Nå er det offesielt. Jeg greier ikke ta vare på noe som helst. Ikke veska mi, ikke bankkortet mitt, ikke telefonen min, ikke potteplanten min. Utrolig nok lever dyrene mine enda, men det tror jeg ene og alene er bare flaks. Jeg vet veldig godt at jeg kan forhindre at potteplanten min dør, men jeg tror planten har noe i mot meg. Da jeg kjøpte planten, var jeg så lykkelig. Den fikk sitt helt eget sted ved siden av bilde av svigermoren min, i vindusposten der solen alltid skinner. Jeg ga den både vann og kjærlighet, og andre dagen jeg hadde den begynte den allerede å bli brun på bladene. Men når mannen min vanner den, blir den grønn igjen med en gang. Det var nesten som den ble brun på bladene for å irritere meg. Fanget opp angsten min for at den skulle død eller et eller annet og fant ut at den skulle ha litt moro med meg. Eller så kan det ha seg sånn at jeg er på tur til å "tørne". Mannen min sier det. (Men han sier mye rart da) Uansett så faller planta mi i sammen...

Stakkars planta mi og min mentale helse.

Etter å ha vært veldig deprimert over den siste tiden, reiste mine foreldre og søsken til Sverige, så mannen min og jeg skulle passe tantungen min mens de var der. Endelig litt kosetid med Bø Bebi?n. Nå har det seg sånn at Bø og jeg er veldig knyttet til hverandre, og hun løfter meg på mine dårlige dager. Så hele lørdagen viet jeg til henne. Med tanke på ryggskaden min, må jeg dessverre ta det veldig med ro, så jeg er avhengig av at mannen min er tilstede når jeg har henne. Det er veldig surt og nedverdigende for meg. At jeg ikke greier å løfte henne over lang tid når jeg ønsker det og må ta det med ro hvis vi skal leke og sånn. Så hun sitter mye på fanget mitt og leser eventyr og ser på Ole Brumm da. Hun er så gøy og være med, og berører mange med sitt hvite smil og store klinkekule øyne. Så vi reiste til en venn av familien og var hos henne hele dagen. Bø koste seg masse og likte seg hos Marianne, og sammen med tatti og ontel Eddie som hun kaller oss. Hun er den besteste bebien i hele verden?

Klokken nærmet seg tolv. Begravelsen startet klokken ett. Jeg skulle være der tre kvarter tidligere for å snakke med presten om hva jeg skulle gjøre i forhold til talen. Jeg var allerede kjempe stresset og tydelig preget av det hele. I bilen på veien ned er jeg sikker på at mannen min hørte talen så mange ganger at han kan den uten att. Da jeg ankom kirken tre kvarter før det startet var det allerede fullt der, og mennesker fortsatte å komme. Med tanke på hvem som ble begravd, var jeg overhode ikke overasket. Dette var en høyt respektert mann, på alle plan. Han hadde berørt mange mennesker. Etter hvert som klokken nærmet seg ett, hadde jeg snakket med begravelsesbyrået og fått beskjed om hvor jeg skulle sitte. Jeg satt nærmest kisten på tredje rad. Og jeg så rett på den hvite kisten. Nå har jeg vært i begravelse mer enn to ganger i grunn, og jeg har aldri sett maken til hav av blomster. Kirken var fullstendig full. Og hvis det er et symbol på hvor mange som har blitt berørt av han, kan man si han har vært med på å forandre verden. Presten hadde sagt sine minneord og siste farvel fra pårørende til han, lest opp kranser og det var på tide med taler fra vi som ville ta farvel. En stor taler gikk foran meg, beveget hele kirken med sine vakre ord. Og etter henne var det min tur. Hjertet mitt forandret rytme, så nervøs var jeg. Jeg hadde virkelig de beste tankene om dette, men visste at her satt ordføreren, store politikere, mennesker av alle slag og det var stinn kirke. Jeg reiste meg fra plassen min og gikk opp til mikrofonen. La talen min på talestolen og så utover kirken. Høye forventinger til meg ble skapt nå, og jeg tenkte på hvordan i alleste dager jeg skulle greie dette. Jeg ga han min respekt og ble fortalt i ettertid at jeg hadde fylt alle forventninger. Den siste farvel er et minne som aldri vil forlate meg. Måten jeg fikk si farvel på er en ærefull måte, jeg virkelig fylte med hode hevet. Kisten er senket og faren min var en av de som bar han og sendte han trygt av gårde. Et hav av røde roser ligger på hans grav, og det var så mye blomster at kravene ved siden av han er helt fulle. Jeg vil savne han, med hele essensen av det som er meg. Jeg sender all min kjærlighet og alle mine tanker til han og hans pårørende.

Jeg har allerede prøvd bunaden min for å se at den fremdeles passer, dusjet og spist frokost, og nå skal jeg pakke sakene mine og reise tilbake til der jeg vokste opp. Det er begravelse i dag, og jeg skal holde tale i kirken.

Hvordan i all verden skal dette gå? Jeg er allerede skjelven i stemmen. (Det har ingenting å gjøre med forsamlinger, men jeg sørger i tillegg til å stå der oppe, og det pleier å være ganske hardt). Jeg har lest talen høyt for meg selv allerede 211 ganger, men blir aldri fornøyd med hvordan jeg sier den. Jeg vet jeg må snakke høyt og tydelig, men prøv virkelig å gjøre det mens du har den kisten rett foran/ ved siden av deg. Da er du ikke mye tøff i trynet skal jeg si deg.

Men jeg ser på det som en ære og være en av de som skal sende han trygt avgårde til Himmelriket. Dette blir en forferdelig hard dag, med tanke på at dette blir en av de største utfordringene jeg har hatt. Men kan ikke gjøre annet enn å renske halsen, svelge unna sorgen i tre minutter, heve hodet og snakke høyt for den du var glad i...

Nå er det jaggu på tide at Big Brother begynner på att. Det var noe jeg virkelig var en fast seer av. Glemmer f.eks aldri Ragge, Lillebror, Jessica og Lars Joakim. Hadde virkelig vært artig at det hadde begynt igjen.

Det er virkelig noe jeg savner og noe jeg til og med kunne tenke meg å faktisk melde meg på. Er det kun jeg som vil ha Big Brother tilbake?

Her sitter jeg i ekstase for at Mats velger å gi seieren til Petter. Så virkelig (ment dypest i hjertet mitt) velfortjent. Jeg håpet på at Petter og Benedicte vant. For Lene fortjente det ABSOLUTT ikke etter sånn som hun har vist seg for Norge. Og ordene Mats velger å bruke etter valget sitt er "Broes before hoes"!!! Priceless!!!! Jeg satt jo selvfølgelig med hjerte i halsen, som sikkert alle andre Paradise-fans gjorde, under finalen, men jeg var ganske sikker på at Petter og Benedicte skulle vinne. Petter er den sanne vinneren av Paradise, med tanke på hvordan han har vært gjennom hele oppholdet og mot de andre gjestene. Jævla bullshit at Paradise Hotel DK ikke har undertekst da. Hvem er det som skjønner hva en person med en potet i halsen sier egentlig? Ikke meg i grunn...

Jeg lurer på jeg.. om det er et givende yrke å være tarmskyllingsterapaut. Og rett og slett tømme en annens rektum fullstendig og rense innsiden av anus om du vil. Kjenner du noen som er tarmskyllingsterapaut? Har tarmskyllingsterapautene noen andre oppgaver en dens hovedoppgave og i såfall, hva er dem? Jeg pleide å fleipe med det, hver gang noen spurte hva jeg ønsket meg i forskjellige sammenhenger, så pleide jeg å svare med at jeg ønsket meg et gavekort på tarmskylling og en sixpack med Leni-toalettpapir. Men nå har jeg sluttet å si det i grunn. Årsaken: Mannen min. For hvis jeg sier at jeg ønsker meg noe, kan jeg garantere deg at jeg får det av mannen min. Han er fullstendig håpløs sånn.

Kanskje jeg skal bli tarmskyllingsterapaut. Virkelig utdanne meg i yrket. Hva må man gå da egentlig? Helsefag eller kanskje tarmskyllingsterapaut-skolen. God damn... Jeg tenker for mye... Setter meg tilbake i skapet mitt jeg...

Jeg åpner øynene. Sørtårnet er jevnet med jorden. Et tykt lag av aske er veltet over området. Det er overaskene stille her jeg står. Som om alt er over på en måte. Til at det er så mange mye støv og aske som dekker ansiktet og luftveiene, har jeg overaskende ikke noe kvelningsfornemmelse. Det begynner å klarne opp i luften og jeg oppdager at Nordtårnet står enda. Og kan fremdeles høre antydning til redselskrik inne i byggningen. Jeg aner ikke hvor lang tid det hadde gått mellom hver av dem, for jeg surret i mine egne tanker, fullstendig sjokkert over omfanget av disse to flyene som hadde treft hver av byggningene. Men Nordtårnet møtte samme skjebne som Sørtårnet og i løpet av sekunder var det bare ruiner igjen av noe som var en av verdens mest enestående byggninger. Tusener av menneskeliv hadde endt på et øyeblikk og verden står fullstendig sjokkert som vitner fra utsiden. Jeg hadde kommet meg et stykke unna når Nordtårnet falt og så veldig tydelig at alle øynene utenfor var rettet mot det som nå er kjent som Ground ZERO. Jeg følte veldig fort at jeg måtte gjøre noe. Og jeg var innefor alle sperringer. Så gjennom aske, pulverisert stål og betong, briller og blod løp jeg inn i galskapet for å lete etter overlevende. Redselskrikene var fjerne nå, som om de aldri hadde vært der. Jeg husker fremdeles hvordan en iling gikk igjennom kroppen min, i det jeg oppdaget at hundrevis av mennesker gikk ut av ruinene fullstendig uberørt av det som hadde skjedd. De så direkte på meg og smilte. Som om de var fornøyde, eller lettet på en måte. Og det var da jeg innså at jeg var en av de som mistet livet 11.september 2001.

Jeg har en sekundær skade i korsryggen (d.v.s at det er en skade for år tilbake som har kommet tilbake to bite me in the ass) og har blitt henvist til fysioterapi, og min første time var i dag. Så koselig og behagelig den fysioterapauten var. Snakket med meg og beroliget meg hele veien. Forklarte hele tiden hva hun drev med. Det liker jeg når leger o.l forteller deg hele tiden underveis hva dem gjør. Jeg likte den nye fysioterapauten min kjempe godt, så snill og god med den søte lille stemmen sin. Så ba hun meg legge meg på benken med ansiktet ned. Og med fingertuppene presset hun over ryggen min. Da var hun ikke fullt så populær lenger. The fucking PAIN!! Det var så ubeskrivelig vondt og med tårer i øyne strammet jeg knyttnevene og bet meg i tungen for å ikke skrike. Jeg hadde faktisk ingen anelse om at den skaden er så intens og smertefull. Jeg visste jo at jeg hadde vondt, men nå har jeg kjent den virkelige meningen av smerte. Hun forsto etterhvert at hun gjorde meg veldig vondt og begynte å massere ryggen min. Men jeg er nå henvist på MR og til røngten... Så koselig og ikke minst festlig. Virkelig... Jeg elsker jo alt som har med sykehus å gjøre. Store, stygge monstermenn i hvite frakker med høggtenner og den "stikke deg langt ned i halsen så du nesten kaster opp"-pinnen. Jeg tror jeg går å setter meg i et skap jeg...

Etter kveldens episode blir jeg veldig overasket over Noor, med tanke på hvordan hun angrep Petter fordi Petter hadde fått henne ut av Paradise. Jeg har fulgt med på Paradise siden det begynte og har sett hva alle og enhver har gjennom de ukene det har vært, sagt til kameraene. Hvor Noor da har sagt at hun er jævlig flink til å manipulere mennesker og gjør det hun kan for å komme til en mulig seier. Og Petter har brukt taktikk ÈN gang og fått ut sin største konkurent. For det skal sies, Noor sto utrolig sterkt i konkuransen og var veldig sannsynlig en vinner. Jeg liker Noor veldig godt, noe jeg har gjort hele tiden, men hun må virkelig feie for egen dør før hun angriper Petter. Ja, hun var jo også veldig full da...

Det har stått i mellom to person for min del. Petter og Noor. Nå er desverre Noor ute av konkuransen og Petter står igjen. Jeg syns ikke Lene fortjener seieren (ja, jeg vet hun har sagt unnskyld til Margrethe og hele den suppa der), men den gangen hun mobbet Margrethe viste hun Norge hva slags person hun er. Petter er den som fortjener det ene og alene, til tross for at han har Benedicte bak seg. Årsaken til at jeg sier det, er fordi jeg syns det er urettferdig ovenfor de andre deltagerene som har vært der lenge og tape over ei som har vært der i en uke. Jeg bøyer meg fremdeles for Andrè, han har virkelig fått min respekt etter at han ofret seg for Petter. Way 2 go.

Jeg hadde ingen anelse overhode at den absolutte vanskeligste oppgaven jeg ble satt til var å bestemme hvilken kjole jeg skulle ha. Det er tusen muligheter og jeg har trykt meg igjennom en million kjoler allerede. Vært rundt omkring på brudesalonger og har fremdeles ikke funnet den kjolen som skriker til meg. Jeg vil som garantert alle andre jenter, ha en kjole som tar pusten av brudgommen og gjestene. Den som dem snakker om i ettertid og den som var det absolutte perfekte valget. Mannen min er gal og lei av bryllupsmas allerede og dagen er ikke før om et år. Jeg nekter å nøye meg med en kjole fordi jeg ikke finner den perfekte jeg ønsker. Det er et faktum som irriterer mannen min til beinet, men det får bare gå. Det er mye som skal avgjøres, godkjennes, bestilles, prøves, avtales og kjøpes. Nå er vi ganske langt i planleggingen, men kjolen er fremdeles ikke avgjort, og med alle kjoler det er der ute å velge i mellom, kan du ta deg f... på at jeg ikke greier å velge en før kvelden før jeg skal gifte meg med tanke på hvor ubesluttsom jeg er. Det er snart så jeg setter noen andre til å velge en kjole for meg, for dette går ikke... Så sannelig... Det er en spennende tid, den tiden før bryllupet

Blå, grønn, rosa, gul, rød osv. Alle farger man kan tenke seg. Og det er fargene som gjør vår verden. Men jeg lurer her jeg sitter: Hvordan kan jeg vite at jeg ser fargen blå på samme måte som det du gjør? Kan man virkelig forklare hvordan de ser en farge uten å bruke andre farger i forklaringen? For hvis jeg ser blå som du ser gul, vet jo ikke jeg forskjellen for det er normalt for meg, og har vært normalt for meg hele livet. Jeg har lært at havet er blått, i likhet med himmelen, og jeg har lært at gresset er grønt og sneen er hvit, men det behøver ikke nødvendigvis være de fargene du faktisk ser, som jeg ser. Tenk om jeg ser gul, som du ser rosa... mmmm... Sannelig noe å tenke på. Tror jeg trenger terapi en av de nærmeste dagene jeg...

Mannen min og jeg satt å snakket om hvem vi kunne hatt sex med, hvis vi skulle velge en bortsett fra hverandre. Hans valg er jo selvfølgelig Jennifer Aniston da (jeg har alltid visst at han har hatt en svakhet for henne, så det er jo helt i orden det). Mitt valg er uten tvil Bam Margera. Jeg har alltid vært svak for han. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg tror det er den rebelske "gi faen i alt" - innstillingen jeg har falt for da.

Jeg har også alle sesongene til Viva La Bam, men har ikke lyst på Bams Unholy Union, med tanke på at han gifter seg der. Ja, jeg vet.. kanskje jeg er litt sær, men samme kan det være. Bam er og blir helt ubeskrivelig. Søster'n sitter å rister oppgitt på hodet av meg og en del av meg gjør vel det selv vil jeg tro, men Bam er dritdigg. Og hadde jeg kunnet velge hvem jeg kunne hatt sex med til tross for alt, hadde det vært Bam Margera..

Prinsesse Diana av Wales omkom i en tragisk bilulykke år 1997. At den sjenerøse, kjærlige og gode prinsessen sa farvel til livet i Paris det året, rystet en hel verden. Og den verdenen er jeg en del av. Det var uten tvil en grusom tragedie som aldri skulle ha funnet sted. Alle menneskene i verden som en eller annen gang i livet ble rørt av Dianas kjærlighet for omverdenen, gråt bittert over tapet på den eneste personen som i godhet kunne måle seg med Moder Theresa.

Dagen prinsessen ble fulgt i en hvit kiste til sitt hvilested gjennom folkemengdene og tusenvis av fargerike blomster, viste den kongelige familie ingen respekt for moren til disse to prinsene. De kongelige, som vi på utsiden så det, forsvant inn på slottet for deretter å heise flagget på full stang. Ikke halv stang i sorg for den avdøde, men på full stang. Folket reiste et hat og utallige spørsmål ovenfor den engelske kongefamilien. Var de glad for at den mest fotograferte prinsessen i verden vi elsket, var lagt i jorden? Var det de som sto bak Dianas død? Spørsmål utartet seg til teorier opptil flere trodde var sant, som medførte til at vi skulle høre om Dianas dødsfall flere år i ettertid. Hennes sønner ber på sine knær om å la deres mor hvile i fred. Noe som helt tydelig ikke lar seg gjøre. Sjokkerende påstander om prinsessen og kongefamilien har sett dagens lys og jeg tror aldri den beste prinsessen vår verden har sett, får sove fredelig.

Husk Diana som jeg gjør, som hun var og glem påstander, anklagelser og rykter. La henne ligge i fred. Elsk henne for den hun var og stol på at alt hun gjorde i livet fortjener ingen fordommer.

Hver gang jeg legger ut et innlegg med bilde, ser det ut som jeg er fuckings retarted til å skrive og vet ikke når opprom skal være o.l.
Jeg får ikke opprom i teksten så lenge jeg har bilde.
Hvordan i all verden skal jeg fikse det??? Dette plager meg til det absolutt ytterste...

Med tillatelse av Tilina, har jeg kopiert hennes tekst over på min egen blogg, med tanke på at jeg var med på å skrive den. Jeg ser også at teksten har fått lite oppmerksomhet på Tilinas blogg. Derfor gjør vi et forsøk på å fange oppmerksomheten til offentligheten ang et utrolig viktig tema.

Jeg kan ikke tro at det allerede har gått 5 år. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det, og alle de dagene jeg har grått meg selv i søvne. jeg tenker ofte på hvordan livet ville vært hvis dette ikke hadde skjedd. og man sier at det ikke skjer meg, det skjer ikke min familie/venner/nærmeste, men denne gangen gjorde det faktisk det. Jeg ser på familien til Edith og hvordan de greier seg, hvordan de bestandig smiler selvom de egentlig bare vil gråte. de skuler seg bak en maske, og bak den masken fins det sorg, sorg over hva som skjedde. Det ble startet en minneside etter at dette skjedde og jeg er bare kjempe glad for at så mange har meldt seg inn i denne gruppen og vist sin støtte til familie og venner. Dette vil jeg takke for, jeg setter stor pris på dette. Jeg er selv en nær venn, men selv om jeg er det så er det ikke bestandig like lett å snakke om det til familien. jeg kjenner Tantungen til Edith ganske godt. (vil ikke nevne navn her). Når man snakker med han så får man mot og man får lyst til å kjempe videre i kampen. Når man ser hvordan han går med hodet hevet og slik han har taklet det, så ser man at det er håp i enden av tunnelen. Jeg anser meg selv som tapper oppi alt dette. Selvfølgelig har jeg spurt om hjelp, som alle andre i samme situasjon ville gjort. Men jeg syns jeg har taklet det bra. Og nå har jeg kommet til et stadige hvor jeg kan se tilbake og le av minnene før dette. Men dagen jeg fikk beskjed om dette, vil jeg fremdeles se tilbake på med sorg i sinnet og tårer i øynene. Mamma kom ned på rommet mitt. Satte seg på sengekanten. Det var sent og det var skoledag påfølgende dag. Jeg skjønte med en gang at noe var galt. Hun var nærmest gråtkvalt. Jeg spurte henne hva som hadde skjedd og hun fortalt om cafeterian som Edith hadde vært på. Hun hadde gått inn som om alt var helt greit. Og alt var greit. Det var en helt vanlig tirsdag. Ikke visste hun, ikke visste noen hva som ventet henne. Uoppmerksom tuslet hun bort til et av bordene, hvor det visstnok satt en familie fra før. Og hun satte seg ned på den første stolen hun fikk tak i. Selvfølgelig reagerer familien som allerede satt der sterkt på dette. Bortsett fra Edith, var fem stykker involvert i hendelesen. En mor og far som var ute med sine tre små barn. Det er så urettferdig. Alt er så urettferdig. Hvorfor nettopp dem? De fortjener ikke dette. Det ble harde tak i ettertid. Moren som allerede satt ved bordet trengte hjelp i ettertid. Faren går den dag i dag like hard som stein. Ungene nekter å snakke om det. Og ikke minst, tenk på Edith og hennes familie oppi alt dette. Jeg snakket med ei som kjenner tremenningen til Edith og hun fortalte at Edith aldri snakket om det. Og jeg mener det er den absolutte feile medisinen. Men jeg skjønner også at de prøver å glemme det. Mitt mål med innlegget er å få offentligheten til å forstå alvoret. Konsekvensene av det å sette seg ved feil bord. Ikke bare de involvertes liv forandret seg den dagen, men også vi rundt ble berørt av dette. Bli med i slåsskampen mot å sette seg ved feil bord. Demonstrer, gi bistand, reis rundt på skoler, undervis om dette. Ropet vårt kan ikke bli høyt nok. Og med FFFSHSSVFB (Foreningen For Folk Som Har Satt Seg Ved Feil Bord) skal vi beskjempe dette problemet. Bli med oss i kampen du også.

Vi er alle lem på et legeme, forteller min mor at står i Skriften. I den forstand at vi har alle en oppgave, en rolle for at legeme skal fungere. Tommelen kan ikke fortelle til kneet at den skal ha samme funksjon som den og hode kan ikke fortelle beinet at den skal gjøre det samme. Så med dette tror jeg egentlig budskapet mitt er å ikke forandre mennesker til noe dem ikke er. Vi er alle skapt forskjellig og det for en årsak. Og med det blir jeg selvfølgelig provosert når jeg ser de fanatiske kristene f.eks forsøker å forandre enhver så de blir som dem. Sier "Kom som den du er, men bli som oss".Moren min og jeg har samme innstilling ang Skriften. Vi begge lever etter dens logikk og livsveiledning, men selvfølgelig vet vi at mye av Skriftens budskap ikke stemmer overens fra den første siden til den andre. Men vesentlige normale sitat former vi vår hverdag rundt, og vi siterer Bibelen ofte i forskjellige situasjoner. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men sånn har det nå blitt. Jeg er jo en dypt troende, i likhet med min mor til en viss forstand. Jeg lar jo selvfølgelig ikke en bok styre livet mitt og min tankegang. Ja... jeg vet ikke jeg... Vær den du er! Ikke den folk vil at du skal være.

Ting har forandret seg så sykt mye. Jeg husker da vi en gang var samlet. Alle var involverte i livet mitt og jeg i dems. Men alle vennene mine har forduftet til sitt. Syns det er tragisk å miste vennene mine. De vil vel som sagt alltid være vennene mine, men de er jo ikke her. Savner dem, hver og en av dem. Alle som ved noe som helst sted har berørt livet mitt, barndommen eller minnene jeg har med meg i mitt voksne liv. De som var der og dreit seg ut gjennom årene sammen med meg, de som satt dag ut og dag inn med meg på nakken, de jeg kranglet med, de som fikk meg til å le, de som alltid jattet med meg og de som drakk seg fulle med meg. Jeg savner dere alle sammen, og håper virkelig det er bra med dere.

Håper virkelig dere fikk det ut av livet som dere ønsket dere...

Nå har jeg fulgt med på Regine Stokkes blogg, siden jeg selv fikk blogg. Desverre er ikke det så lenge siden, men samme kan det være. Jeg har skjønt prinsippet og jeg har forstått hva hun går igjennom til en viss grad vel og merke. Så oppdager jeg folk som kommenterer innleggene hennes, eller legger ut innlegg om henne i sin egen blogg hvor de slenger dritt til og om henne. Og jeg må spørre:
HVA FAAN ER DET FOR NOE GALT MED FOLK?

Jeg vet jeg ikke spurte om å få skrive om deg, Regine, men jeg måtte bare få dette ut av systemet mitt.

Regine slåss seg igjennom kreft, og hun har satt lys på tema så offentligheten skal få se hvordan dette er for henne, samt for andre i samme situasjon. Og her sitter faktisk ei kjerring og kaller henne "krefthora". Seriøst, fins det sånne mennesker? Jeg syns Regine er tøff gjennom dette, og hun har nok om hun faan ikke skal ha den drittslengingen over nakken også. Jeg håper flertallet støtter Regine gjennom dette... At folk seriøst tror hun skriver om dette for å være på bloggtoppen, må sjekke hodet sitt.

Jeg kommer fremdeles til å følge med på deg, Regine, og tenke på deg gjennom dette. Jeg håper og tror (med tanke på hvor sterk du faktisk er) at du vinner denne kampen. Hev deg over alle som slenger dritt om deg. Du er og blir bedre enn dem... Ferdig med den saken.

En natt hadde en mann en drøm.
Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren!
Over himmelen kom bilder av livet hans til syne.
For hvert bilde han så, oppdaget han at det
Var to par fotspor i sanden.
Det ene var hans egne og det andre var Herrens.
Da det siste bilde fòr forbi himmelen,
Så han tilbake på fotsporene i sanden.
Han la merke til at mange ganger i livets løp,
Var det bare et par fotspor.

Da oppdaget han også at det var de gangene
da livet hans hadde vært vanskeligst og mest
smertefullt.

Dette forsto han ikke, så han spurte Herren:
Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å
følge deg, så ville du alltid gå med meg
og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min
nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det
bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke
hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.

Da svarte Herren:
Mitt kjære og dyrebare barn!
Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt
da prøvelsene og lidelsene dine var størst,
og du bare kan se ett spor i sanden,
det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.

"Ukjent Forfatter"

Min tapre gudfar har reist til Himmelriket. Han døde 5.mai etter laaang tids sykdom. Og jeg sitter igjen fullstendig tom, men overasket av hvor mye fred jeg føler rundt dødsfallet. Jeg reiste direkte på sykehuset etter hans bortgang og ville se han, noe jeg fikk. Og ved å se det som var igjen, hjalp sorgen betraktelig. Og jeg tenkte egentlig på å skrive et minneord til han på bloggen, men det kommer ikke enda. Dette var det individet jeg respekterte mest og så mest opp til, så han skal få et vel gjennomtenkt minneord.

Jeg er familiens skribent (bortsett fra DeadByDawn, men hun skriver ikke sånne ting og holder ikke taler) så jeg har igjen blitt satt til å skrive minneordet som offentligheten skal se via avisen. Og jeg blir satt til å holde tale i kirken eller under minnestunden på vegne av hele familien. Jeg har holdt tale i kirken før, og det er verre enn man kan ane. Når man ser den kisten full av blomster, som inneholder den man er glad i, virker sekundene lenger og stabiliteten i kroppen er ikke den samme. Man skjelver, kaldsvetter, gråter og frykter utfallet av talen. Om pårørende er fornøyd, om du gjorde en tilstrekkelig bra jobb for den døde, om du viste ære for din familie, om du snakket høyt nok, om noen er sinte på deg for det var muligens en ting du kunne utlatt, om folk la merke til skjelvingen og gråtingen, om alt gikk til helvete.

Det har vært altfor mye på kort stund nå. 19.april var det et år siden min eksmann døde. En dag jeg ikke ville markere, for da aksepterer jeg at han er død, noe jeg aldri vil akseptere. Han har bursdagen sin i dag, noe jeg også prøver å grave vekk i underbevisstheten, men blir stadig mint på det. 2.mai var vår seksårs forlovelsesdag, noe som var forferdelig vondt. Jeg brukte mesteparten av den dagen på å gråte. Og minnet av Christoffer som setter seg på knær rett før solformørkelsen, spiller fremdeles i mine tanker.
5.mai dør gudfaren min. Absolutt forventet, men alikevel ikke. Forventet i den forstand at han hadde en uhelbredelig, dødelig sykdom. Alikevel ikke i den forstand at jeg hadde vært forberedt om et år, men ikke nå. Og tankene jeg har rundt dødsfallet er fred, men fremdeles feil.

I dag er det sorg som dominerer. For Christoffer og for Alf. Men minneord for Alf skriver jeg som sagt ikke enda. Jeg må få samlet tankene, og svelge unna den dårlige nyheten og de helvetes drittdagene som har vært, så tar jeg det deretter.

Jeg var ute og gikk tur med Tilina og hennes lillebror i sta, med følelsen av at noe galt var på vei til å skje. Og følelsen var fullstendig riktig. Da jeg kom hjem hadde mannen min tatt livet av tre av mine kattunger. På mange måter forsto jeg at det måtte skje, men jeg har kjempe store problemer med sånt. Så jeg gråt noe forferdelig og ble fullstendig hysterisk. Dette er like vondt for mannen min, hvis ikke verre, med tanke på at han måtte ta denne avgjørelsen. Og han måtte gjøre det før jeg kom hjem, hvis ikke ville det aldri blitt et aktuelt tema. Å miste dyra mine er forferdelig, men til sammen hadde jeg ni katter, og i lengden blir det altfor mange. Men i sta var jeg fullstendig utrøstelig og bestemte meg for å lage en fin grav til dem.

Selvfølgelig lager jeg grav til mine dyr, jeg elsker dem og anser dem som familiemedlemmer. Og som sagt, hadde det vært opp til meg hadde de aldri blitt avlivet. Jeg blir fort knyttet til mine dyr og kommer til å savne dem masse. Så her hviler mine søte små, Knut-Gjøran, Maggot og Fungus. Født 9.april -09 - død: 5.mai -09.

Det er vår når loppemarkedene er i gang. Hele Norge har gravd ut av boden, kjelleren, unødvendigheter i skapet og klær som ikke passer, levert det til noen som skal ha loppemarked og man sitter igjen med tanken på at de har gjort en god gjerning for pengene går til noe fornuftig. Sannelig. Men det eneste jeg har gjort hvis jeg leverer ting til loppemarked, er å bli kvitt dritten jeg hadde til overs, som jeg eventuelt ville kastet uansett. Og jeg anmoder at jeg ikke kommer til Himmelen av den grunn av at jeg har levert søpla mi til noen som kan tjene penger på det. For å snu litt på det, kan jeg si såpass (for jeg syns jeg virket litt negativ nå) at jeg er å se på de fleste loppemarked. Jeg har en ting for Bibeler, krusifikser, verdenskrigen og ikoner, og pleier å finne mye på loppemarked som er verdt å ta vare på. Etter å ha vært sykemeldt en stund, kom jeg meg nedover til foreldrene mine i helgen og kom meg på et loppemarked. Ting nummer en var at det var godt og lea seg igjen. Ting nummer to var at jeg kom over fem nye bibler og Profeten. Sistnevnte var jeg mest fornøyd med i grunn. Jeg får meg alltid en god latter når jeg er på sånne begivenheter. Vaktene som tusler rundt på områdene og de forskjellige ?salgsavdelingene?, passer på at ingen stjeler, er der til og svare på spørsmål og ta i mot penger fra mennesker som pruter tjue kroner ned til ti. I helgen så jeg en som sto med tasken rundt magen, dro glidelåset sakte opp og igjen, og drakk kaffe fra pappkrus mens han skulte på enhver som gikk forbi han. Så tenkte jeg: ?Oooh shit? Du er jaggu kul!? Også ler jeg. Men så klart, de er kjekke å ha. Så er det de vaktene som er kvinnelige og vil ditt eget beste. Som sier at de tar den pengesummen jeg har i hånden, for kjære vene, skal ikke blakke meg heller da. Og det er stort sett barn med på dette. Som får lov til å bidra, ta i mot penger, bestemme priser for gamle ølglass og ødelagte lampeskjermer. Jaggu er jeg dømmende og negativ i dag. Fy meg!

Jeg syns alltid pølser, vafler og boller eller hva de selger, alltid smaker ?gammelt? på loppemarked. Nesten støvete. Jeg vet jo at sånn er det ikke, men det handler nok om omgivelsene. Jeg føler møll i klærne overføres til maten min, på en måte. Sære greier?

Det er mai. Da jeg våknet i dag tidlig, forsto jeg hvilken dag det var og valgte å sette meg ut på verandaen. Selvfølgelig er det ikke sånn, men jeg føler hele lufta forandrer seg i øyeblikket vi bikker over til mai-måned. Stemningen blir en helt annen, luktene rundt oss forander seg og landet vårt våkner atter en gang til liv etter en kald og hard vinter. Og jeg skulle virkelig ønske at alle i dette landet, har nøyaktig samme følelse som det jeg har når det går opp for meg at vi har nådd mai. Det er en fantastisk følelse for meg å forstå at endelig så er våren her.

Jeg nyter hvert sekund av denne tiden, og elsker hver dag som passerer oss. Dette er måneden hvor vi feirer landet vårt. Hvor vi er stolte av vårt hjem, og trærne blir grønnere etterhvert som timene forsvinner i takt med klokken. Og jeg gjør det jeg alltid gjør hver begynnelse av mai: Tusler opp på kirkegårdene, rydder gravene til de vi har mistet. Rydder vekk alt vinteren har dratt med seg. Endelig er mai her.

Min fullstendige lidenskap ligger i tankene mine og pennen min. Ved hver frustrasjon, glede, sorg, latter, frykt skriver jeg mine tanker ned for de flestes øyne. Nå er ikke jeg den personen som holder ting for meg selv. Selvfølgelig skammer jeg meg ikke over min dagsform eller tanker rundt et tema. Vår Herre skapte meg som jeg er: Den fødte skribent med stadig behov for å ytre sin mening.

Selv tenker jeg at det muligens er vel det eneste talentet jeg har. Men jeg syns veldig sterkt at det er viktig å ha en stemme. At mennesker hører deg. Jeg har valgt å bruke den stemmen til det den er verdt. Og de som vil sette munnkurv på meg vil møte sann motstand.

Jeg vil alltid publisere mine synspunkter om viktige temaer, for det er like interessant for meg å høre andres tanker om samme emne. Jeg finner ro i det å kunne uttrykke meg via pennen. En stor takk til Vår Herre som ga meg evnen til å formulere meg på den måten jeg ønsker. Jeg vil alltid ha noe å komme med, jeg har alltid en mening om noe. Og jeg har en sterk vilje til å etterlate meg noe, derfor vil jeg også bli forfatter/journalist. Og mitt mål er å en dag forandre liv med mine bidrag.

Jeg sitter å ser på NRK2. Det er begravelsen til Trond Petter Kolseth og varme ord om den personen han var, som dominerer TV-skjermen. En norsk soldat har mistet livet, bare 30 år, mens han var i tjeneste i Afghanistan. Årsaken til dødsfallet var en selvmordsbomber. En full kirke sørger over han som hviler under det norske flagg. Foran kisten ligger en krans fra Kongen, samt fire medaljer for hans tapperhet i NATO og Afghanistan. Så sitter jeg og tenker: Så unødvendig at han måtte dø. Mennesker mister livet sitt for denne krigen. Hva denne krigen ikke har tatt fra Norge, tatt fra hele verden for den saks skyld. Så mange hjerter knust, en forlovede har mistet sin kommende brudgom, en mor har mistet sin sønn, millitæret har mistet en trofast soldat. Og er krigen virkelig verdt det? Verdt alle de tårene, alle bøyde hoder med tusen tanker, all panikk og kvalt av sorg? Er virkelig krigen verdt det? At denne tapre 30 år gamle soldaten med en lysende fremtid skal gå i jorden pga en selvmordsbomber.

Jeg kjenner ikke Trond Petter Kolseth. Jeg er bare vitne til hans begravelse fra sofaen og jeg syns dette er tragisk og mer galskap. Og jeg sitter med medfølelse for de som sitter igjen i sorg. Hvil i Fred, Trond Petter. Norge har mistet en av sine tapreste.

Jeg har angst. Selv vil jeg påstå at jeg er veldig hardt angrepet, for jeg må unngå steder, begivenheter, samtaleemner, nyheter hvis ikke blir jeg syk. Mitt første angstanfall fikk jeg som sytten åring. Da ble jeg innlagt. Angsten er ikke så intens nå, som det den var den gangen. Selvfølgelig har jeg problemer nå, men jeg tør å sove, jeg tør å spise, jeg tør å leve. Det tørte jeg ikke da. Min familie satt på skift natt og dag, for jeg turte ikke være alene eller sove. I det øyeblikket jeg fikk angst, forsto jeg at jeg aldri vil bli fri. Jeg vil aldri vinne over angsten. Nå har jeg nådd snart 23 år og er på ingen måte i stand til å kvele angsten som jeg ønsker. Den fortærer meg, ødlegger hele essensen av meg.

Mannen min har overaskende nok ikke sett den angstsyke-delen av meg. Jeg håper han aldri gjør det. (Jeg kjemper for at han aldri skal oppleve det) Men jeg skal leve med han resten av livet, og angsten står alltid rundt hjørnet. Venter på å hoppe frem og gjøre livet mitt til et helvete. Angsten vil alltid ha et tak på meg, til tross for hvor sterk jeg viser meg for andre. Tvangstanker, frykt, sorg og en evig krangel med meg selv dominerer hverdagen min. Jeg blir angrepet av et angstanfall og må gå fra kinoer, resturanter, møter, jobben. Man blir sannelig hemmet, og alle de tingene du gjorde før dette, vil du aldri kunne gjøre igjen, for en stemme i hodet ditt forteller at det er farlig og at konsekvensene vil bli verre enn forventet. Jeg vet selv at jeg er dømt som et evig angstoffer og med det vet jeg at jeg aldri vil vinne.

For mange år siden (når jeg var elleve - tolv år eller noe i den duren) spurte min gode venninne, Julitruli, om jeg kunne følge med på "I gode og onde dager" for henne en uke mens hun var med familien sin til Syden. Selvfølgelig gjør jeg det, så hun vet hva som foregår der. Og der, i det øyeblikket jeg begynte å se på det, var jeg solgt. Jeg er nå 23 år i august, og ser like mye på det nå som den gangen. Moren min tar opp hver enkelt episode så hun ikke går glipp av noe, så hun er nesten verre enn meg. Jeg kan faktisk gå en uke uten å se en eneste episode. For det tar faktisk fjorten dager å trakte kaffen der, så jeg anmoder at jeg ikke går glipp av noe.

Er jeg alene om dette? Sitter folk og tenker hva som er galt med meg siden jeg ser på dette? Mannen min går hver gang det begynner og nekter å snakke med meg til det er ferdig. Så... noen som deler denne interessen med meg?

David Kellermann, som var finanssjef i Freddie Mac, hadde hatt en rekke stillinger i revisjonsavdelingen i banken i 16 år før han utnevnt til fungerende finanssjef i september i fjor. Kort tid før tok staten kontroll over Freddie Mac og søsterbanken Fannie Mae på grunn av den avgjørende rollen de spilte i sammenbruddet av boligmarkedet og markedet for boliglån. De to sto for halvparten av alle boliglån i USA. Freddie Mac bokførte et tap på 50 milliarder dollar i fjor, og staten sprøytet inn 45 milliarder dollar for å holde banken i live. Politiet i Fairfax i Virginia, like utenfor Washington, ville onsdag ikke bekrefte dødsårsaken utover å si at det pågår etterforskning. Kellermann ble funnet hengt i kjelleren i sin forstadsbolig. Politiet tror det er selvmord. (©NTB)